«Viiddis» (uendelig eller utbredt) «Sápmi» (Sameland) refererer til et landområde, en geografisk utstrekning, som omfatter Russland, Finland, Sverige og Norge.
100 år er gått siden det første samiske landsmøte ble avholdt i Trondheim, et møte som samlet dette urfolket på tvers av nasjonsgrensene. Elsa Laula Renberg, reindriftssame fra svensk side, seinere gift og bosatt på norsk side, ønsket å forene en sammensatt forsamling rundt det sentrale anliggende; retten til vann og land i Sameland. Hun kjempet og for retten til undervisning på samisk i skolen. Rett til vann og land innebar bruksrett så vel som råderett.
I 2017, jubileumsåret, er råderetten og bruksretten en pågående kampsak. Mange av sakene er ikke kommet mye lenger utover det retoriske, der skeptikerne spør: «Hva er egentlig Sameland, annet enn en idè, en utopi, om et landområde som strekker seg over fire nasjoner og som aldri kan bli ett? Hva definerer Viiddis (Viidodagaid) Sápmi?»
En kan møte spørsmålet med å kalle det et urfolksområde. Det er der samene har bodd og bor, med sitt levebrød, i pakt med naturen eller ikke lenger i pakt med naturen, i sameksistens med andre folkeslag, eller som homogene samfunn.

I denne konteksten legges spørsmålet om hvem som var der først til side. For kunstneren er det irrelevant. Sporene er der, i landskapet, naturen, i kulturlandskapet. Ikke alle ser. Heller ikke kunstneren reflekterte over at landskapet som han har ferdes i, helt fra barnsbein av, bar preg av det. Engerdal og Rendalen, for eksempel, var for ham en del av hjemfylket hans, Hedmark.

I kjølvannet av aksjonene mot utbygginga av Alta-Kautokeino-vassdraget på 70-80-tallet, skjedde en bevisstgjøring, først blant samene sjøl, og smått om senn nådde den noen andre. Som kunstneren skriver i invitasjonen:

«Den arktiske og nordiske natur har alltid vært grunnlaget for mitt kunstneriske virke. Men det skulle gå mange år før jeg forsto at alle disse landskap er hentet ut av Sápmi.»

For kunstneren er ikke utstillingen noe politisk manifest. Han benytter anledningen til å se tilbake på sin kunstneriske produksjon, i nytt perspektiv. Han har fått oversettelseshjelp av forfatteren Rauni Magga Lukkari og billedkunstneren Hans Ragnar Mathisen. Ved å gi bildene samiske og nordiske stedsnavn, opptrer de med en annen klangbunn. De gis nye assosiasjoner og blikk. Bildene blir i møte med dette perspektivet iscenesatt på ny.

Kunstneren, nå i sitt syttiende år, har etter 20 år i Nord – Norge, vendt tilbake til hjemfylket. Han benytter anledningen til å samle sentrale bilder gjennom et langt virke, i et format som ikke er stilt ut samlet før.

Mette Brantzeg

Foto: Olav Øygard